Helseutfordringer

Lakselus

Infeksjon med parasitten Lepeoptheirus Salmonis, bedre kjent som lakselus, er den største helseutfordringen for oppdrettsnæringen i dag. Det blir brukt enorme ressurser på å prøve å kontrollere luseantallet i oppdrettsmerdene. En økende resistens mot lusemidlene vi har til rådighet gjør at vi har få effektive medisiner mot lusa i dag. En strategisk tilnærming med mer utstrakt bruk av alternative behandlingsmetoder må benyttes for å redusere resistensutviklingen og få kontroll på lusetallene. 

 

Lakselus begrenser vekst

Lakselus har alltid vært til stede i norske farvann. Men i en del områder har det vært registrert økt forekomst av lus på villaks i områder med oppdrett av laks. For å hindre ødeleggelse av villaksstammene har myndighetene derfor bestemt en maksgrense for andel lus man kan ha i et oppdrettsanlegg. Kommer man over denne grensen må man straks sette i gang behandlende tiltak. Disse tiltakene medfører ofte håndtering og stress for fisken, og man har sett en betydelig økende andel håndteringsdødelighet de siste årene.

Lakselus kan ødelegge væskebalansen

Lakselusa som fører til de store utfordringene her i landet, Lepeoptheirus Salmonis er et krepsedyr i familien crustacea. Den angriper fisken ved at den i larvestadiet - kopepoditten  - setter seg på laksen og fester et anker inn i huden til fisken. Den sprøyter så inn et stoff som hemmer laksens immunforsvar lokalt. Slik blir den sittende mens de utvikler seg gjennom flere stadier fram til voksne, bevegelige lus. De bevegelige lusene flytter så rundt på laksen og spiser slim og hudceller og kan lage hull i hudbarrieren. Det kan oppstå sår og fisken kan får problemer med å opprettholde væskebalansen. (Les mer om hudbarriere og væskebalanse her)

Resistens

Lusa har vist seg å være ekstremt tilpasningsdyktig til de fleste av tiltakene vi setter igang for å kontrollere den. Det er en utbredt resistens mot de mest brukte behandlingsmidlene mot lus, og det fører med seg et økt behov for alternative strategier for å bevare effektiviteten til de midlene vi har.

Alternative strategier

Strategiene innebærer å bruke driftsmessige tiltak og biologiske metoder for å redusere smittepresset mest mulig. Driftsmessige tiltak kan være å bruke innretninger som hindrer lusa å komme i kontakt med laksen, eksempelvis luseskjørt og lukkede merder m.fl. Det er også tiltak som får fisken til å gå i lavere vannmasser der luselarvene ikke trives. Bruk av lys og utfôring i lavere vannlag, samt innretninger som snorkelmerder og nedsenkbare merder har vært brukt for å få fisken til å gå dypere. Noen bruker også laserteknologi og UV-teknologi i kampen mot lus. En kombinasjon av slike tiltak er trolig en viktig del av løsningen på luseproblematikken.

Driftsmessige tiltak er også soneinndeling, synkroniserte behandlinger innenfor et område, og rotasjon mellom ulike behandlingsmidler optimalt etter bruk av sensitivitetstester. 

Biologiske tiltak

Biologiske tiltak kan være

  • Bruk av rensefisk 
    Har vist seg å være effektivt i mange lokaliteter. Det er utstrakt bruk av både viltfanget og oppdrettet rensefisk i dag.
  • Mekanisk fjerning 
    Spyling og børsting er brukt i noe utstrekning. Har vært fiskevelferdsmessige utfordringer knyttet til disse metodene.
  • Kjemisk fjerning 
    Ferskvannsbehandling – under utprøving, noen utfordringer i forhold til velferd og effektivitet.
  • Avl 
    Noen avlsselskaper tilbyr QTL-rogn som kan øke resistensen mot lakselus.
  • Vaksiner 
    Det forskes på vaksiner som kan gi immunitet mot lakselus. Dette er trolig langt fram i tid.

Strategisk bruk av fôr

Begrensing av følgene av lakselus gjennom strategisk fôring baserer seg på å

  1. Styrke fiskens ytre barrierer
  2. Styrke fiskens antioksidative evne
  3. Styrke fiskens sirkulasjonssystem

Styrking av fiskens ytre barriere kan oppnås ved bruk av fôr med funksjonelle ingredienser som kan påvirke slimlagets sammensetning og tykkelse. Slimlaget kan øke fiskens generelle motstandsdyktighet og redusere lusepåslaget ved at luselarven ikke får feste på laksen. I tillegg kan et tykkere slimlag stå bedre imot skader som påføres når larvene beiter på laksens slimlag og hud.

Det er viktig at fisken er så robust som mulig i forkant av eventuelle avlusingssituasjoner, da dette ofte medfører stress og mekaniske påkjenninger. Å gi fisken fôr som både baserer seg på styrking av slimlag og tilføring av antioksidanter vil kunne bidra til at fisken kommer seg gjennom behandlingen med minst mulig skader og dødelighet. 

Avlusing representerer en stor stressbelastning og i stressituasjoner øker vevenes oksygenbehov. For å kompensere for dette økte oksygenbehovet er det sirkulasjonssystemet som må øke sin leveranse av oksygen ut til vevene. Laksehjertet kompenserer først og fremst ved å øke mengden blod det pumper i hvert slag, ikke ved å øke pulsen slik som hos mennesker. Om hjertet er svekket eller underdimensjonert er det mye som tyder på at sirkulasjonssystemet ikke håndterer det økte trykket, og fisken kan dø av hjertesvikt. BioMar har vist at man med fôr kan øke hjertets utholdenhet og kompensatoriske evne.
Les mer om sirkulasjonshelse på våre Qardiosider.