Hva er lakselus?
Lakselus er en parasitt som lever fritt i sjøvann i alle havområder på den nordlige halvkule. Den fester seg til fisken som kopepoditt og blir sittende fast fram til de blir bevegelige og kan flytte seg rundt på fisken.
Den største helseutfordringen for oppdrettsnæringen i dag er infeksjon med parasitten Lepeophtheirus salmonis, bedre kjent som lakselus. Det brukes store ressurser på å kontrollere luseantallet i oppdrettsmerdene. Lusa har vist økt resistens mot de tradisjonelle kjemiske behandlingsmidlene, og nye strategier med alternative metoder utvikles.
Forstyrrer salt- og væskebalansen
Lakselusa er et lite krepsdyr i hoppekrepsfamilien. Den angriper fisken ved at den i kopepodittstadiet hekter seg fast på laksen og sprøyter inn et stoff som hemmer laksens immunforsvar lokalt. Slik blir den sittende mens den utvikler seg gjennom flere stadier fram til bevegelige og etter hvert voksne lus. De bevegelige lusene flytter så rundt på laksen og spiser slim og hudceller.
- Skader i huden kan føre til sår som gjør fisken mer mottakelig for infeksjoner.
- Svekkelser i huden kan også medføre inntrenging av saltvann.
- Om fisken ikke klarer å kvitte seg med saltet, kan den få problemer med å opprettholde væskebalansen.
Begrenser næringen
I en del områder med oppdrettsaktivitet har en registrert økte forekomster av lakselus både på oppdrettslaks og vill laks. For å unngå at lakselus begrenser bestanden av vill laks, bestemmer forekomsten av lakselus på oppdrettsfisk hvor mye oppdrettsnæringen får vokse.
Sesongvariasjon
Lakselus er vekselvarm og trives godt på mildere temperaturer, gjerne 7-15 °C. Ekstreme temperaturer representerer ytterpunkter forbundet med dårligere trivsel. Den har tilnærmingsvis helårlig formeringspotensial, og som vekselvarm øker utviklingshastigheten med økende temperatur. Historisk sett har utfordringene begrenset seg til Sør- og Midt-Norge, men nå øker smittepresset også i de nordligste fylkene. Havforskningsinstituttet har bl.a. sett på sammenhengen mellom temperatur og lus.
Spredning
Lakselus sprer seg når voksne hunner legger egg og larvene spres med vannstrømmen. Jo varmere det er, jo fortere går utvikling og eggproduksjon.
Når lakselus klekker, blir de først nauplius-larver. Larvene kan flyte med strømmen over lange avstander. Disse er ufarlige for fisken og spiser heller ikke. Temperaturen bestemmer hvor lenge dette stadiet varier. Er det varmt i vannet, omdannes den raskere til neste stadium kopepoditt, og blir en trussel for fisken.
Temperaturavhengig
Forskningen tyder på at nauplius-larvene lever lengst ved 7–10 °C.
- Ved 3 °C fant man ingen produksjon av kopepoditter.
- Ved 5 °C ble larvene til kopepoditter, men med begrenset evne til å feste seg på fisken.
- Larvene overlevde også ved 20 °C, men nå var levetiden kortere, dyrene mindre og eggproduksjonen redusert.
Det er som kopepoditt lakselusa snarest må finne en fisk å spise på om den ikke skal dø av sult.
Strategier for kontroll med lakselusa
Tre hovedstrategier er tatt i bruk for å kontrollere luseantallet i oppdrettsnøtene: Kjemisk behandling, biologisk metode og driftsmessige tiltak. Strategiene tar sikte på å fjerne lusa, stimulere den til å holde avstand eller fysisk hindre den i å nærme seg fisken. De fleste oppdrettere erfarer at det er kombinasjonen av tiltak som virker best, der rensefisk er ett av flere tiltak med god effekt.
Kjemisk behandling
Ved å bade fisken i eksempelvis hydrogenperoksid så slipper lusa taket, og fisken slippes lusefri tilbake til merden. Ulempene er at lakselusen kan bli resistent, og det er usikkert om lusa virkelig dør av behandlingen. Laksen kan bli stresset ved gjentatte behandlinger og behandlingen er kostbar. Det er også usikkerhet knyttet til effekten av ulike kjemikalier på miljøet rundt anlegget.
Biologisk metode
Rensefisk som leppefisk og rognkjeks benyttes for biologisk avlusing av oppdrettsfisken. De spiser lus uten å stresse laksen. Under gode betingelser kan rensefisken besørge en vesentlig reduksjon av antall lus i anlegget. Effekten er bl.a. avhengig av kvaliteten på rensefisken. Videre er det avgjørende at den fôres riktig og at det legges til rette for ytterligere trivsel gjennom rensefisk-skjul og godt stell.
Bruken av spesialfôr som øker laksen sitt slimlag og gjør det vanskeligere for lusa å feste seg, representerer andre verktøy som har god effekt.
Driftsmessige tiltak
Lus kan fjernes mekanisk. Det er eksempelvis tilgjengelig teknologi for fjerning av lus v.h.a. spylig, børsting og laser. Utfordringen er å gjennomføre slike tiltak uten nevneverdig stressrespons hos fisken. Etter at all fisken er slaktet ut i et område så skal området brakklegges, dvs. at det innføres en tidsbestemt pause før det settes ut ny smolt. Gitt at perioden er lang nok, så vil tiden uten næring, dvs. vertstilgang ta livet av lusa.
Andre driftsmessige tiltak tar sikte på å holde lusa og fisken atskilt. Lusa trives i øvre del av vannsøylen. En metode er luseskjørt, en presenning som spennes rundt den øvre delen av oppdrettsmerden og stenger lusa ute. Alternativt gjør også bruk av lys og utfôring i lavere vannlag at fisken sirkulerer i dypere vann enn majoriteten av lusa. Det arbeides også med nedsenkbare merder, som holder fisken på dypere vann, dypere enn lusas fortrukne oppholds-dyp.